Løgnen løper sprint, men sannheten løper maraton.

Jeg er et menneske med sterke reaksjoner på ting jeg ikke tolererer. En ting alle vennene mine vet er at jeg tolererer veldig dårlig løgn. Jeg vil ha sannheten rett ut av bukselomma. Men en ting de også vet er at jeg er et ganske enkelt menneske og forholde seg til. Jeg eier evnen til å tilgi så lenge man legger seg flat og innrømmer sine feil. For det handler om at nissen følger alltid med på lasset og man kan aldri løpe fra realiteten uansett hvor mye man skulle ønske det. Og hvis man tror det, kan man fort ende opp med en livsløgn. 

Det å leve med en livsløgn må sikkert være et spennende liv. Vise seg selv fra flere vinkler, være flere mennesker på en gang. Forandre seg etter hvem man er med, og ikke minst ta på seg alle de flotte forskjellige skoene som står i gangen og vandre rundt i en verden hvor alle kjenenr til forskjellige deler av deg. Men hvorfor har vi denne trangen til å leve et liv fylt med løgner og bedrageri?Er det virkelig så fancy og leve et dobbeltliv? Livsløgn kommer i form av benektelse for den personen vi er. Svakheten og usikkerheten tar overhånd og du kan falle ganske så langt utpå. Noen av de som lever med disse livsløgnene er ikke en gang klar over hvor langt utpå jordet de har kommet før man brått står på en jordflekk man aldri trodde man skulle komme til i den negative forstand. Og det kan være vanskelig og komme tilbake om man ikke gjorde som Hans og Grete og la smuler på veien. Man lyver jo ikke bare for andre heller, man lyver også for seg selv. Jeg leste en gang et ordtak, det sto ingen navn på forfatteren så det kan jeg ikke fortelle deg. Men det var egentlig et ganske bra et: Vær deg selv, for å være noen andre er å kaste bort den personen du er. 

Tiger woods er en mann alle vet hvem er. Han er den verdensberømte golfspilleren som bedro sin vakre kone med opptil flere kvinner. Og verden var i sjokk over at golfspilleren hadde levd et dobbeltliv. Selvfølgelig startet han på trinn 1 i feiltakelse, nemlig å benekte. Men har noen noen gang tenkt på hvordan det er når hele verden kan dømme deg og følge med på hvert minste skritt du tar? Jeg har tenkt litt på det i det siste, og hva jeg selv er redd for når det gjelder bedømmelse. Jeg er påmeldt norske talenter og jeg er redd. Redd for å ikke klare det, ikke være sterk nok hvis jeg klarer det og ikke minst redselen for å bli dømt. Det blir som å åpne et sår og si velkommen inn til alle bakteriene som venter utenfor. Så hvordan var det da den dagen Tiger Woods sto på en pressekonferanse og fortalte hele verden at han hadde vært utro og hadde begynt å gå i terapi for problemene sine? Mannen hadde lagt seg flat og innrømmet sine feil, ikek bare for seg selv, men for hele verden! Det er trinn 1 mot å finne seg selv. For hva skjer den dagen snøballen har blitt så stor at du ikke lenger kan holde den i hendene? 

Det er lettere å tilgi en som har innrømmet sinde feil og står for det, enn å tilgi en som legger en ny løgn inn i løgnen. Alt for mange tilfeldigheter, er ingen tilfeldighet, det er løgn. Alt for mange kvinner og menn lever i dag med frykten for fasade og det å aldri bli bra nok. Vi lever alle med en intimsone som ikke alle slipper inn i, det er faktisk veldig få. Men hva skjer den dagen alle ser at skoene er slitte og ødelagt og de ser deg med bare føtter. Jeg kan fortelle deg hva som skjer hvis du fortsetter å prøve å leve i det perfekte. Du vil knekke sammen og du vil miste deg selv. For vi mennesker er ikke skapt for å være perfekte! Hvorfor er det så vanskelig å forstå det at ingen noen gang kommer til  bli perfekte? Vi er nødt til å innrømme sårbarheten vi alle går med, for vi alle går med den, men vi bærer den i forskjellige former. Og hvis du lever i løgnen vil folk trekke seg unna deg så fort de forstår det. Noen mennesker trenger å ta steg for steg, så for noen må man snu på Ibsen sitt sitat og heller si: Noen ganger kan man ta ting stykkevis og delt, man trenger ikke ta alt helt.

Det siste spørsmålet løgneren sitter igjen med er: Var det virkelig verdt det å miste de som faktisk hadde troen på meg? Freud mente det at følelsene til et menneske er som en løk. Man må skrelle av å skrelle av helt til man finner kjernen. Man er nødt til å finne seg selv, innrømme sine feil og innse det at mennesker ikke er skapt feilfrie. Det er jo feilene man lærer av. Men så er det vel litt som Ibsen sa: Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar man lykken fra han med det samme. Men til tross for dette trenger vi mennesker en wake up call og forstå realiteten og verden. For løgnen løper sprint, men sannheten løper maraton. 

- Silje Amalie Augdahl,  Norsk eksamen 2012. 

4 kommentarer

renatemamsen.blogg.no

02.08.2012 kl.08:19

Utrolig sterkt skrevet av deg ;)

Emilie

02.08.2012 kl.13:07

Hva fikk du på det?

Digga overskriften, forresten! :)

Karine

19.04.2013 kl.00:23

Hvilken karakter fikk du?:-) utrolig bra tekst!

Silje Amalie

19.04.2013 kl.10:21

Jeg fikk 6`er på den :-)

Skriv en ny kommentar

hits